Veien fra underholdning til samfunnsdebatt har blitt kort. I dag holder det at en influenser uttaler seg om en politisk sak, og så omtales vedkommende som en «samfunnsdebattant». Samfunnsengasjement er nødvendig i et demokrati, og det er en styrke at flere slipper til. Men retten til å delta gjør ikke alle påstander like godt begrunnet.
Popularitet gir tilgang. Tilgang gir legitimitet. Det er få som lykkes med å bygge et stort publikum, men de som gjør det, får innflytelse langt utover det de opprinnelig ble kjent for. I 2025 takket Jonas Gahr Støre, Erna Solberg og Sylvi Listhaug ja til å delta hos influenserkollektivet «Gutta». Oskar Westerlin sa selv til DN at han neppe ble oppfattet som en person med særlig politisk tyngde. Politikerne kom likevel.
Det er forståelig at de oppsøker velgerne der de befinner seg. Men når statsministeren sier ja, er det vertene som setter rammene for samtalen, og det gir innflytelse uavhengig av politisk kompetanse.
Vi stoler på mennesker vi føler vi kjenner. En influenser vi har fulgt i årevis kan virke mer troverdig enn en fagperson vi aldri har hørt om. En studie publisert i Human Communication Research i 2025 viste at politiske budskap fra influensere særlig påvirket følgere som hadde en sterk tilknytning til dem. Tilliten vi har til personen kan få større betydning enn grunnlaget for påstanden.
Oppmerksomhet gjør en person relevant – den gjør ikke argumentene bedre.
I sosiale medier er oppmerksomhet en valuta. Reaksjoner gir rekkevidde, og rekkevidde kan gi både inntekter og innflytelse. Dette skaper insentiver til å mene noe offentlig, også om spørsmål man har begrenset kunnskap om. Prisen er at nyansene forsvinner. Jo mer man forstår av et komplisert spørsmål, desto tydeligere ser man hvor mye som er uavklart. Slike forbehold passer sjelden godt i en kort video. Den som sier «dette vet jeg lite om» vekker sjelden samme oppmerksomhet som den som hevder å ha svaret på alt.
Kunnskap trenger ikke komme med en akademisk tittel, men den kan etterprøves. Den som uttaler seg bør derfor kunne svare på to spørsmål: Hva bygger du påstandene på, og hva ville fått deg til å skifte mening?
Antall mennesker som lytter til deg, sier ingenting om hvor mye du har å si.