I 2024 ble over 30 personer arrestert daglig i Storbritannia for ytringer på sosiale medier. EUs Digital Services Act pålegger plattformer å fjerne innhold myndighetene definerer som skadelig. I Sverige vurderer regjeringen å kriminalisere «glorifisering» av kriminelle gjenger, en kategori så vid at den kan ramme ordinær journalistikk. Presset er ikke koordinert. Det er noe verre: det er parallelt.
I Norge har debatten om ytringsfrihet, pressefrihet og redaktørstyrte medier blusset opp igjen. Språkrådet definerer ytringsfrihet som en menneskerettighet til å uttrykke egne meninger og livssyn. Uenigheten handler om hvor grensen går. Enkelte mener at hatefulle ytringer og rasisme bør møtes med lovforbud, og det er forståelig. Men når «feilkjønning» havner i samme kategori, handler det ikke lenger om rettslig beskyttelse av individer. Vi er i ferd med å regulere språket.
Men hvem definerer hva som er hatefullt eller ufint? Norge har ingen nasjonal bestemmelse om dette, og det er en styrke. Begrenser man individers rett til å uttrykke seg gjennom språk, handling eller klesstil, knebler man samtidig identiteten deres. Det kan være mer alvorlig enn det man forsøker å hindre. Man skal selvsagt ikke sette andre i fare, men det ligger allerede i lovverket.
På Arendalsuken foreslo daværende AUF-leder Gaute Skjervø å frata «alternative medier» som Resett, iNyheter og Document pressestøtte, fordi de etter hans mening ikke oppfyller standardene i Vær Varsom-plakaten. Det er et kuriøst argument. NRK er blitt felt av PFU 33 ganger de siste ti årene, flest av alle mediehus. TV 2 og Finansavisen følger med 21 fellinger hver, med VG på fjerdeplass. Dersom antall brudd på presseetikken er terskelen for «ekte journalistikk», er det ikke de alternative mediene Skjervø primært burde rette søkelyset mot.
Spørsmålet er hva dette egentlig handler om. Pressestøtten er ikke politisk nøytral, den er en beslutning om hvilke stemmer som er verdt å opprettholde. Når kriteriet for støtte tolkes slik at etablerte mediehus med dokumentert høyere bruddrate passerer, mens mindre aktører med andre politiske utgangspunkt ikke gjør det, er det vanskelig å se det som annet enn selektiv håndheving. Ikke nødvendigvis bevisst. Men selektiv.
Norge er ikke alene. I Storbritannia har Online Safety Act skapt en løpende debatt om hvor grensen går mellom skadelig innhold og lovlig, men ubehagelig, meningsytring. The Times kunne rapportere om over 30 arrestasjoner per dag for støtende meldinger på nett, noe som kulminerer i over 10 000 arrestasjoner i året. I Sverige har mediepolitikken blitt kritisert fra begge sider: av høyre for å opprettholde støtte til venstredominerte redaksjoner, og av venstre for å true pressefrihetens uavhengighet. EU jobber med regulering av plattformer som i praksis avgjør hva hundrevis av millioner mennesker ser og ikke ser. Problemet er ikke særnorsk, det er et vestlig mønster: ønsket om å rydde opp i informasjonsrommet ender lett med at noen bestemmer hva som er verdt å rydde opp i.
Ytringsfrihet som bare gjelder meninger du er enig i, er ikke ytringsfrihet.